Bra dag.

Blogger om gårdagen jeg, hehe..

Igår var jeg å ridde igjen, på fineste hesten! Ridde med hackamore denne gangen, for å se hvordan det gikk - og det gikk supert! Hun er litt stri med det da, men det er noe vi skal jobbe med. 

Har egentlig ikke så mye å si, men Julianne var ivertfall med for å ta bilder - tusentakk! 

Her er bildene ~

btw, de som er tatt på beitet/jordet, er tatt av meg. Ridebildene er tatt av Julianne!

















snakkes!










Nesten seriemestre!

Igår spilte vi den avgjørende kampen - skulle vi, BIL Småjenter få æren av og være seriemestre i 2012? 

Vi kom til Senja. Brøstadbotn's egne 10 nervøse, glade jenter stod klar til kamp. Dette var den siste kampen - den avgjørende. Kunne vi kalles oss seriemestre etter dette? 

Fløyta blåste - kampen var igang! Jeg selv, sto forsvar sammen med Julianne. Ane, Trine og Eva startet på midten, mens Helena sto på spiss. Vi startet med ballen, og det gikk ganske greit de første minuttene. 

Når vi nå kom til pausen, ledet Senja 2. 5-1 over oss. Hadde vi gitt opp kampviljen enda? Såklart ikke! Dette skulle vi klare - uansett. Dommeren blåste igjen, og vi var igang. Vi var vinnerlystne, og smaken på den seieren kom på tunga - likevel klarte vi det ikke. Hvorfor? Tja, jeg vet ikke. Vi kunne klart det, hadde vi ikke hatt et fotballlag der 95% har skader. 2/3 av laget gikk gråtende hjem, ikke fordi vi hadde tapt. Smertehelvete. Jeg var en av dem, smertene i hele kroppen - det var så vondt! Jeg var sint. Skuffet fordi jeg visste vi kunne klart det, men ikke klarte det og sint pga smertene. Men uansett, vi kom hjem med en herlig andreplass, og dette vil være en sesong jeg aldri glemmer. 

Brøstadbotn Småjenter 2011/2012 - Dere er fantastiske. Jeg har ikke spilt fotball lenge. 3 år kanskje, men i løpet av mine år, har dere vært verdens aller beste medspillere! Aldri har vi vært sinte på hverandre, og har vi tapt - har vi tatt det hele med en god latter! Vi kommer alltid sterkere tilbake, bare vent og se. Jentene på laget er tøffe, og smiler - alltid! Vi er alltid i godt humør, og ler og gliser både før og etter kamper. Alt dette, kan vi vel takke vår kjære trener for! Hu har backa oss opp, kjefta litt her og der - men vært, noe som sikkert hele laget er enig i, verdens beste fotballtrener! 

Så vi tapte kampen. 6-2 til Senja, men vi gjorde vårt beste - og det er absolutt godt nok. Elsker dere verdens beste jenter, håper vi får noen år til sammen!


 foto er ikke tatt av meg, ehe. 



Ellers, har jeg egentlig ikke gjort så mye.. Gått og hatt vondt etter kampen igår, hehe - Tatt den nasjonale prøven i norsk, den fikk egentlig ganske bra! I morgen skal jeg til Mellem, for å ri verdens beste Virvelvinna igjen. Johanne skal være med, og jeg skal få dratt kameraet med denne gangen - så hun skal ta bilder! 

 




Helt fra Southampton!

Hei! Igår var en utrolig spennende dag. Masterstudenter fra University of Southampton kom å besøkte oss, på Elvetun Skole. Det var utrolig gøy, spennende å høre hvordan "ordentlige" engelskfolk snakker! Ellers har jeg egentlig ikke gjort så mye de siste dagene her. Har vært å ridd meg en tur, igår - Det gikk dårligere forventa. Virvelvinna jobber bare dårligere og dårligere på banen nå, og jeg er redd at hun skal komme tilbake der vi startet. 

Men uansett, masterstudentene. 

Jeg husker ikke navnet på dem, ikke i det hele tatt. Vel, noen kanskje. Craig, Nicole, Chris, Huw, Alison, Chris, Leslie og Tim - Husker jeg. Det var mange flere! Jeg syns ivertfall det var utrolig gøy, og kunne gjerne tenkt meg noe sånt igjen! 

Har egentlig ikke noe mer å blogge om, så blir et kort innlegg fra meg - for å vise at det er liv i meg, hehe..




Oppdateringer!

Hei! Siden sist på bloggen, så har det nå skjedd et par oppdateringer. Jeg har nemlig fått nytt design - siden jeg oppdaga at det ikke gikk ann å kommentere på det forrige! Men ja, altså, uansett.

Nå sitter jeg i Tromsø. Har vært på sykehuset idag, utrolig kjedelig egentlig. Har hatt mye problemer med magen så skulle inn å sjekke hva det var for noe, men de har enda ikke funnet ut hva det er.. Skal inn til (?)koloskopi snart, skal ligge i narkose og alt. Gruer meg endel, siden det er veneflon, og jeg haater sprøyter! 

Her er bilder, jeg sanser ikke for å skrive så mye mer.

Julie Lilleng. 















 



Long time - no see.

Hei! Nå er det en stund siden jeg har posta noe her. Jeg veit ikke om jeg orker å skrive noe tekst egentlig. Alt er vel blitt verre siden sist jeg hørte fra meg! Jeg føler ikke jeg har noe som helst å leve for, men jeg håper det kommer seg etterhvert da.. Her er noen bilder jeg har tatt i den siste tiden. 

Kos dere. 




liker dette, jeg!



snakkes i morgen, eller noe!

 



Eg kjenner meg mest som ein båt på land.

Ah, den sangen er så herlig! Den sier så mye, også er den så utroolig fin!!♥ "du kom, så gikk alt i lås"

Hellbillies er jo for så vidt favorittbandet mitt da. De er så flinke! Mange har spurt meg "Hvordan kan du like de gamlingene?" "Lol, herregud, tenk å høre på den dritten"
Jeg har aldri brydd meg, egentlig. Blitt litt såra av og til, kanskje. For at folk kritiserer musikksmaken min.. Det har med livet mitt og gjøre, liksom. Ehe.
Det betød så mye da jeg fikk se dem live!!!! De var helt fantastiske, beste Hellbillies♥♥ Jeg blir aldri lei. aldri, aldri, aldri.

Ellers idag, har jeg vel eegentlig ikke gjort så mye. Vært på skolen, før jeg dro en svepp tur opp til sjøvegan for å hente medisin. For gjett hvem som har betennelse i knærne? Jo nemlig, jeg! Wii, liksom.  

Hellbillies: SOM EIN BÃ?T PÃ? LAND
 ♥
blir ingen bilder idag, hehe. 






Hvorfor skulle dette ende?

ja, jeg bruker visst denne bloggen til sånn syteblogg, jaja. noen steder må det ut!

 

du aner ikke som jeg savner deg, bestevenn!
du var alltid den som betydde mest, også ble du plutselig revet fra meg. 26. desember 2010, er en dato som flyter gjennom meg hele tiden. lager hakk i meg, og minner meg på deg. ved alt jeg gjør, kommer det inn "hvorfor er han ikke her? det hadde vært perfekt nå!" tårene triller mens jeg skriver dette, jeg sitter låst. alt jeg kan gjøre nå, er å se gjennom bilder av deg og mimre om vår tid sammen. jeg husker alt! jeg husker tiden da jeg var liten. jeg husker bildet av meg og deg, jeg var i blånisseklær og holdt deg på fanget. jeg veit ikke helt om du likte det da, men jeg er så glad for det bildet. årene gikk, sakte men sikkert, og vi kom til 2010. vi hadde fått hørt fra dyrlege, at du mest sannsynlig hadde kreft, for lenge siden. men kjære pus, du var jo så pigg? så forsvant kreftene, sakte. til slutt lå du bare. du spiste ikke, du drakk ikke, ingenting. så bestemte hun seg. mamma altså. hun ville la deg slippe, hun ville ikke du skulle lide mer. så, andre juledag, to dager etter julaften sendte hun deg avgårde for avlivning.. jeg gråt, og gråt, og gråt.. tårene trilla, mens jeg sa hadet. jeg savner deg sånn, bestevenn. du betyr alt for meg, og det går ikke en dag uten at jeg ser på bildet av deg, og tenker "hvor ble tiden vår av?" minnene, tiden, bildene, alt, sitter igjen nå. enda to år etterpå.. elsker deg, verdens beste pus, du kan ikke erstattes!

verdens beste pus, Lurven. rest in peace, du er det kjæreste jeg hadde.♥



 



Vi skal få det til, lillevenn!

Hun ble så forandret. På to uker, var hun en helt annen hest. Hva som skjedde, lurte jeg også på. Jeg fikk henne tolket, og hun var lei.  

"Hun er utroolig lei sier hun!
Hun vil være i fred en stund nå, bare du og henne, ingen andre sier hun. Virker som hun er sinnsykt sliten og trøtt etter .. masse som har skjedd, hun er tydeligvis ikke veldig glad i små unger.."

De ordene sa meg noe. hvorfor spør jeg bare ikke? og det har jeg nå gjort. "Tone, kan ikke jeg ha Virvel på for i vinter?" spurte jeg. Hun har ikke svart enda, men det kribler. Jeg kjenner det langt nede i magen. Tenk. Tenk om jeg skulle få ha denne, svære, spesielle hesten på for i vinter? Hvor herlig ville ikke det blitt? Jeg kjenner tanken sildre inni meg, mens jeg venter på svar. Hun betyr så inderlig mye, det er ikke ofte jeg kan si det, men jeg elsker den feite merra. Så spesiell, så egoistisk, så snill, så pen, så herlig, så fantastisk. Jeg har oppnådd så mye med henne, og i November 2011, skjedde det, det som aldri skulle skje.

Hun var ute på ridetur, og hva skjedde ikke da? Jo, krysslammelse. Verdens beste hest, knakk foten og måtte stå i ro i flere måneder. Jeg skrek. Jeg aner ikke hvor lenge, men tanken få å ikke få ri henne, knuste meg. Tanken på å ikke få hente henne inn fra beitet hver fredag, slo imot meg. Hva skulle jeg gjøre nå? Jeg kunne like godt slutte der, de månedene hun skulle stå. Men hvem skulle være der for henne da? Jo nemlig, jeg. Det var jo kun jeg som brydde meg om henne når hun var skada, stortsett. Jeg var sammen med henne hele tiden da jeg var i stallen. Selv om jeg ridde andre hester, var hun alltid først. Alltid, uansett. Ingen over, ingen ved siden av. Hun er så pen, dere aner ikke.

Også kom alt. jeg klarte ikke med noe, jeg ble sliten, og deppa. for alt kom mot meg med en gang, uten stans!

Først skjedde alt med mamma og pappa. De begynte å krangle noe forferdelig, og gjett hvem som ble midt oppi? Ja, jeg. Jeg var så lei, og sliten, og de bare fortsatte, og fortsatte. Jeg ble enda mer deppa, men på en merkelig måte klarte jeg å skjule det. Jeg snakka med verdens beste venner. Mange har sagt til meg hvorfor jeg var ulykkelig, jeg hadde liksom alt. Venner, kjæreste osv. Nei, jeg hadde ikke alt. Jeg mangla... mye. Jeg manglet faren min. Jeg har aldri følt at jeg har en pappa, fordi han aldri har vært med på noe som helst. Jeg har aldri egentlig tatt det tungt, før jeg begynte å skjønne. Skjønte at han bare kjøpte meg. Han lovte, men holdt han det? aldri. Jeg skulle få hest jeg, jeg skulle få alt jeg ville ha. Har jeg fått hest? Nei. Det er alt jeg vil ha, det er alt jeg kjemper for. Jeg var å prøvde. Ei hoppe, gærn som faen, men sa han ja? Nei. Hvorfor? Plutselig ble det vanskelig. 

Så skjedde det ene etter det andre. mamma fikk kreft, og det, det var det verste som hadde skjedd meg. Noen sinne. Hun hadde kraftig leddgikt fra før av, og krefta gikk bare enda mer inn. Såret enda dypere. Da var jeg nært å ende alt. Nå var jeg så sliten, men jeg gjorde ikke det. Tenkte at, nå hadde det gått så mye nedover, nå kan det bare gå oppover! Feil. 

Blir mye avsnitt, men jeg føler det er rett sånn.

Så begynte alt med pappa. Jeg var inne hos en mann, for å fortelle alt, hva jeg følte. Og han skulle formidle dette forsiktig til pappa. Tok han lærdom? Nei. Han skjerpa seg i to uker, max. Så gikk han tilbake til det gamle, og ble verre. Og jeg ble sintere, og sintere. Jeg ble så frustrert, og lei meg. Hva hadde jeg igjen å leve for nå? Ingenting, følte jeg. Mine kjære venner sa noe annet. Heldigvis. De holdt meg på beina!

Nå, er vi i 2012, i august. Er noe blitt bedre? Nei. Jeg skal inn å testes for leddgikt, mamma blir verre og verre med sin leddgikt, og jeg er redd for at om jeg har det, at jeg skal bli lik. Pappa? Snakker nesten ikke med ham. Jeg er der kanskje to helger på en måned, ikke det engang. Jeg har enda verdens beste venner, og musikken da.
Virvel? Joda, hun er blitt bedre, nå kan hun ris igjen, heldigvis! Jeg fikk hund 09.06.12, og er verdens lykkeligste. På utsiden. Jeg er enda den samme på innsiden, redd, usikker. Jeg vil bare at alt skal bli bedre, men det blir bare verre.. 
Vi får se, kanskje med tiden, at det blir bedre. Jeg har vært så nær ved å ende alt. Tenkt at, jeg kan slippe, jeg trenger ikke tenke på noe. Jeg kan slappe av. Men det går ikke, jeg klarer ikke. Tenker jeg på fortiden min nå, blir jeg bare trist. Og jeg veit jeg må tenke fremover, men det går jo bare til helvete.. 



this is real, this is me.
 



Hei.

Jeg heter Julie, og er fjorten år gammel. Jeg elsker hest, og fotografering. Jeg eier et Nikon D5000, og har to dyr. En hund og ei katt! Shiba, og Zira. Shiba er en blanding av Border Collie og Finsk spets, og hu er født 12. april 2012. Zira er reinrasa norsk skogkatt, og er født 1. mars 2008. Jeg elsker dem begge to, akkurat like mye. De betyr utrolig mye. Jeg suger å skrive om meg sjæl, men det blir vel noe ut av dette, heh. Kan legge ut et par fotografier jeg har tatt, da!

 


haha 






^yosup

 

sees!



Velkommen til min blogg!

Dette er den første posten på min nye blogg ;)



Les mer i arkivet » September 2012 » August 2012