Vi skal få det til, lillevenn!

Hun ble så forandret. På to uker, var hun en helt annen hest. Hva som skjedde, lurte jeg også på. Jeg fikk henne tolket, og hun var lei.  

"Hun er utroolig lei sier hun!
Hun vil være i fred en stund nå, bare du og henne, ingen andre sier hun. Virker som hun er sinnsykt sliten og trøtt etter .. masse som har skjedd, hun er tydeligvis ikke veldig glad i små unger.."

De ordene sa meg noe. hvorfor spør jeg bare ikke? og det har jeg nå gjort. "Tone, kan ikke jeg ha Virvel på for i vinter?" spurte jeg. Hun har ikke svart enda, men det kribler. Jeg kjenner det langt nede i magen. Tenk. Tenk om jeg skulle få ha denne, svære, spesielle hesten på for i vinter? Hvor herlig ville ikke det blitt? Jeg kjenner tanken sildre inni meg, mens jeg venter på svar. Hun betyr så inderlig mye, det er ikke ofte jeg kan si det, men jeg elsker den feite merra. Så spesiell, så egoistisk, så snill, så pen, så herlig, så fantastisk. Jeg har oppnådd så mye med henne, og i November 2011, skjedde det, det som aldri skulle skje.

Hun var ute på ridetur, og hva skjedde ikke da? Jo, krysslammelse. Verdens beste hest, knakk foten og måtte stå i ro i flere måneder. Jeg skrek. Jeg aner ikke hvor lenge, men tanken få å ikke få ri henne, knuste meg. Tanken på å ikke få hente henne inn fra beitet hver fredag, slo imot meg. Hva skulle jeg gjøre nå? Jeg kunne like godt slutte der, de månedene hun skulle stå. Men hvem skulle være der for henne da? Jo nemlig, jeg. Det var jo kun jeg som brydde meg om henne når hun var skada, stortsett. Jeg var sammen med henne hele tiden da jeg var i stallen. Selv om jeg ridde andre hester, var hun alltid først. Alltid, uansett. Ingen over, ingen ved siden av. Hun er så pen, dere aner ikke.

Også kom alt. jeg klarte ikke med noe, jeg ble sliten, og deppa. for alt kom mot meg med en gang, uten stans!

Først skjedde alt med mamma og pappa. De begynte å krangle noe forferdelig, og gjett hvem som ble midt oppi? Ja, jeg. Jeg var så lei, og sliten, og de bare fortsatte, og fortsatte. Jeg ble enda mer deppa, men på en merkelig måte klarte jeg å skjule det. Jeg snakka med verdens beste venner. Mange har sagt til meg hvorfor jeg var ulykkelig, jeg hadde liksom alt. Venner, kjæreste osv. Nei, jeg hadde ikke alt. Jeg mangla... mye. Jeg manglet faren min. Jeg har aldri følt at jeg har en pappa, fordi han aldri har vært med på noe som helst. Jeg har aldri egentlig tatt det tungt, før jeg begynte å skjønne. Skjønte at han bare kjøpte meg. Han lovte, men holdt han det? aldri. Jeg skulle få hest jeg, jeg skulle få alt jeg ville ha. Har jeg fått hest? Nei. Det er alt jeg vil ha, det er alt jeg kjemper for. Jeg var å prøvde. Ei hoppe, gærn som faen, men sa han ja? Nei. Hvorfor? Plutselig ble det vanskelig. 

Så skjedde det ene etter det andre. mamma fikk kreft, og det, det var det verste som hadde skjedd meg. Noen sinne. Hun hadde kraftig leddgikt fra før av, og krefta gikk bare enda mer inn. Såret enda dypere. Da var jeg nært å ende alt. Nå var jeg så sliten, men jeg gjorde ikke det. Tenkte at, nå hadde det gått så mye nedover, nå kan det bare gå oppover! Feil. 

Blir mye avsnitt, men jeg føler det er rett sånn.

Så begynte alt med pappa. Jeg var inne hos en mann, for å fortelle alt, hva jeg følte. Og han skulle formidle dette forsiktig til pappa. Tok han lærdom? Nei. Han skjerpa seg i to uker, max. Så gikk han tilbake til det gamle, og ble verre. Og jeg ble sintere, og sintere. Jeg ble så frustrert, og lei meg. Hva hadde jeg igjen å leve for nå? Ingenting, følte jeg. Mine kjære venner sa noe annet. Heldigvis. De holdt meg på beina!

Nå, er vi i 2012, i august. Er noe blitt bedre? Nei. Jeg skal inn å testes for leddgikt, mamma blir verre og verre med sin leddgikt, og jeg er redd for at om jeg har det, at jeg skal bli lik. Pappa? Snakker nesten ikke med ham. Jeg er der kanskje to helger på en måned, ikke det engang. Jeg har enda verdens beste venner, og musikken da.
Virvel? Joda, hun er blitt bedre, nå kan hun ris igjen, heldigvis! Jeg fikk hund 09.06.12, og er verdens lykkeligste. På utsiden. Jeg er enda den samme på innsiden, redd, usikker. Jeg vil bare at alt skal bli bedre, men det blir bare verre.. 
Vi får se, kanskje med tiden, at det blir bedre. Jeg har vært så nær ved å ende alt. Tenkt at, jeg kan slippe, jeg trenger ikke tenke på noe. Jeg kan slappe av. Men det går ikke, jeg klarer ikke. Tenker jeg på fortiden min nå, blir jeg bare trist. Og jeg veit jeg må tenke fremover, men det går jo bare til helvete.. 



this is real, this is me.
 

4 kommentarer


-19.08.2012 kl:13:05


Julie, stå på <3
Lisus~
-19.08.2012 kl:16:02


Julie, eg kjenne meg igjen på nån av di tingan der. Og eg e her ALLTI, dag å natt, uansett om du ringe klokka 8.00 eller 24.00, eller kanskje 4.00? eg e her allti før deg, merk mine ord. alltid.

eg elske deg, julie.
anonym
-20.08.2012 kl:21:14


Jeg kjenner meg igjen.. men et spørsmål; går du til pykolog? og om du gjør er det noe/noen du kan anbefale? jeg bor i nerheten av deg, men jeg velger å være anonym, for jeg har tenkt og oppsøke pykolog men vil ikke at å veldig mange skal vite om det :-) jeg blir glad om du kan svare meg
newhorizon
-20.08.2012 kl:23:48


anonym: Hei! Nei, jeg går ikke til psykolog. Dette er et valg jeg har tatt fordi jeg ikke ønsker det, fordi jeg mener at psykologer ikke hjelper særlig. Jeg har verdens beste venner jeg tar dette opp med, og de hjelper meg med hverdagen!:-)

Her kan du skrive din kommentar!